Saken er biff og chorizo

Godt biffkjøtt er en æressak i Argentina og det skal mye til for ikke å bli fornøyd. Noe av hemmeligheten er at kjøttet grilles på trekull. Utenom dette klarte vi vel egentlig ikke å finne ut så mye mer, bortsett fra at mye salt var viktig. Smaken derimot var enkel å finne ut av, av mangel på noe bedre ord: Himmelsk! Og pølse var godt tilbehør. Grønt er (heldigvis) ikke obligatorisk. Etter å ha gjort regnskap ble det nok en biffrett hver dag. Flymaten hadde også innslag av biff, men av den litt mindre typen. Dette må ha vært en såkalt mikrobiff, fordi en minibiff var på "kun" 350 gram.

Nå har vi ankommet Norge og det er bare å begynne jakten på den gode biffen. Tar imot alle gode forslag i kommentarfeltet.

Farvel eller på gjensyn?

Det har gått noen dager siden vi reiste fra Påskeøya, men jeg syntes det var på sin plass med en liten oppsummering.

Stormen stilnet nesten like fort som den kom, så vi fikk oss ett flott lite dykk i det krystallklare vannet. Vi gikk ned mellom Motu Iti og Motu Nui som er to småøyer rett sør for hovedøya. Det vi likte best med dykket var sikten og formasjonene.

Høydepunktene på Påskeøya var mange: Statuene, historien, vulkanene og ikke minst følelsen av å få lov til å utforske øya på egenhånd, uten for mange skilt og begrensninger. På en måte var det en slags versjon av Kardemommeloven som gjaldt; bruk sunn fornuft og ikke trø og grafse på fornminnene.
En annen viktig ting var det var lett å komme i kontakt med andre interesserte og interessante mennesker. Det hjalp kanskje at vi krysset hverandres veier både en og to og tre ganger. Så får vi håpe at vi kan møte noen av dem igjen også etterpå. Jeg tror sjansen er stor.

Nå har vi dratt videre og er i Argentina. Stikkord her er vin og mørt kjøtt. Mer om det etterhvert.

Bildet er fra Tongariki, den største Ahuen, eller oppstillingen av Moaier, på Påskeøya. Det er vanskelig å si farvel til en så spennende øy, så jeg håper vi heller kan si på gjensyn.

Stormfulle dager

Det er ikke så mye å gjøre med været enn å tilpasse seg. Palmetoppene får skikkelig juling av vinden og tidvis kommer bøttevis med regn. Slik er hverdagen når det nærmer seg høst her på øya. Noen var ikke så heldige som oss med tak over hodet og fikk for en kort periode en litt luftig teltopplevelse den stormfulle natten som nå var.

Det er heldigvis lyspunkter og det er at noen av bildene får litt mer liv. Hestene derimot gresset rolig og fredelig som om ingenting hadde skjedd.

Håper på roligere sjø slik vi får dykket før vi må dra. Dykkebåtene har nå stått i havn to dager, men alle er optimistiske med tanke på morgendagen.

Gladgutt på Påskeøya

En vet aldri hvordan reaksjonen vil være når du ankommer et sted en har hørt og lest så mye om. Lukt og luftfuktighet er kanskje det første som pirrer sansene når en går ut av flyet, og denne gangen var det salt sjøluft blandet med jord og tropisk klam varme.



Så starter jakten på de tause statuene, Moaiene. Den på bildet står like ved der vi bor. Kanskje en klisje, men det var veldig flott å være der ved vår første solnedgang på øya. I Heyerdahls fotspor blir det nok store muligheter til oppdagelsesferder, og med en øy som bugner over av arkeologiske funn i dagslys burde det ikke by på problemer med å få fylt opp minnebrikkene med flotte bilder.

Vintur i utkanten av Santiago

En drøy t-banetur fra sentrum finnes den største vinprodusenten i Chile. Idag var det tid for litt prøvesmaking og besøk til Concha y Toro.

Her lærte vi litt om hva som påvirket smaken og hvilke forhold som spilte inn på den. Et heller tørt jordsmonn rikt på mineraler ga druene riktige egenskaper og den særegne Chilenske smaken.

Vi besøkte også vinkjelleren med tilnavnet "Castillero del Diablo", som har gitt navnet til den kjente vinen som også selges i Norge.

Aktivitetsbonansa

Vi har kommet ordentlig på glid med aktiviteter i Chile og mulighetene er mangfoldige. I natt har vi sett på den krystallklare himmelen fra et observatorium på en av fjelltoppene her. Teleskopene vi fikk titte gjennom var av den større sorten. M42, Magellan-skyen og Saturn ble forstørret så mye at vi fikk et helt annet inntrykk enn bare en prikk på himmelen.

Om morgenen ble vi kjørt og sluppet av langt oppe i en sidedal. Derifra syklet vi tilbake til landsbyen for egen maskin. 20 km nedover med vakkert terreng, men deretter var det fire kilometer med bratt stigning på kjedelig asfalt.


Ikveld har vi vært på en liten ridetur oppover fjellet like ved landsbyen til et minnesmerke for jordskjelv i landet. Guide og hester er nok noe av det beste vi har hatt når det gjelder ridning. Gøy på landet.

Høydetrening på grensen

Slik ser vi ut mens vi jobber med å få igjen pusten etter å ha spasert fra bilen til dette skiltet i kraftig motvind. Paso de Aqua Negra er et grensepass mellom Chile og Argentina. De karakeristiske fjellene i området bærer fargen til de forskjellige mineralene som praktisk talt drysser ned som regnbuer langs åssidene.

Språket er nok den største utfordringen i Sør-Amerika for oss. Men med enkle midler gjør vi oss forstått og har funnet ut at det er veldig greit å komme seg rundt.

Egentlig skulle vi vært på Påskeøya nå, men på grunn av flom i New Zealand mistet vi det opprinnelige flyet til Chile. Men om en ukes tid så gjør vi et nytt forsøk på å nå den myteomspunnende øya.